til slutt...

Jeg måtte på ny til varmere strøk før jeg klarte å sette meg ned for å skrive avslutning på sydhavsbloggen min. Nå er jeg nemlig på ferie i Tyrkia, i noenogførti grader, og ble våknet av en hane igjen :)
Det er to og en halv måned siden jeg kom hjem til good ol`Norway, to og en halv måned siden jeg sist kjørte scooter rundt den lille øya mi langt der ute i Stillehavet. To og en halv måned siden jeg fikk klemmer av lokalbefolkniingen, og i de samme to og en halv månedene har jeg savnet dem. Har lengtet! Vært fryktelig rastløs. Hatt lengteklump i magen. Den derre «er det over nå?-følelsen», ikke uik følelsen jeg hadde da OL i Lillehammmer tok slutt i 1994. Eller når jeg som barn våknet opp 1.juledag og skjønte at julaften var over.. Jeg har prøvd å sette meg ned for å avslutte bloggen flere ganger, men har ikke klart å skrive. Skrivesperre?? Nei, det har vært for vondt – har ikke ønsket å avslutte – vil mer, mer! Ikke at det er noe galt med Norge, langt derfra, det er jo akkurat det faktum at en er norsk som gjør at en kan oppfylle drømmer, at det er mulig å realisere dem – fordi en alltid kan komme tilbake hit. Så Norge er fint, og jobben min er super, og vennene mine fantastiske. Det er meg det er no galt med – det er meg som vil no mer – det er meg som aldri blir kvitt eventyrlysten.

Etter å ha reist fra Rarotonga hadde vi ei lita uke i Hollywood, LA. Det var kjempegøy for alle tre. Vi shoppet, spiste godt, lå på et sentralt hotel rett ved Walk of Fame, og vi var turister til tusen, noe som innebar diverse sightseeinger, på jakt etter stjerner, foto med «stars lookalike», Guinnes world of Records, Waxmuseum og en lang dag på Universal Studios. Alt var topp!

Kom hjem 17-mai helgen, og det ble, for min del, ei helg på sjampagnerus. Full av jetlag, frysen i kroppen av et temperaturfall på vedlig mange grader møtte jeg opp hos venner, der venner hadde samlet flere venner. Utrolig gøy overraskelse! Tusen milllioer takk for den kvelden som innebar skravlings, latter, gitarspill, fiskesuppe, gaver og ikke minst litervis av flytende musserende i glasset :) Jobb 18mai – som om ikke jeg hadde vært borte mer enn en vanlig ferie. Det har helt sikkert skjedd en masse mens jeg var i Sydhavet, og, det kan nok diskuteres om jeg i det hele tatt gjorde no forskjell der jeg satt første uken– for var fremdeles jetlag`d de luxe – men pulten min var ryddig , ørten tusen mail ventet, og hverdagen begynte..

Fra å gå i shorts daglig til å pakke seg inn i lange benklær og jakke var ikke særlig gøy. Pledd på kvelden, lissom. Nei! Heldgvis kom jeg tilbake på rett tid ift det, så tempen har sånn sirka gått riktig vei – opp og ned, det skal sies, men sommmer, ferie og glade nordmenn er ikke å forakte :)

Quartfestval i strålende sol, konserter i Ravnedalen, båttur med venner, Bragdøya Blues, Fiskebrygga, dyre reker, kaldt CB-øl, tur til hovedstaden med kultur på alle nivåer... Jo, sommeren har vært fin, den :)

Mads Emil var glad for å være hjemme, og har brukt hvert ledige minutt til å være sammen med kompiser – og skating :) Han skal begynne på sitt siste år på barneskolen i august, og jeg er temmelig sikkker på at han før eller senere vil se tilbake på Sydhavsoppholdet med gode tanker. Han er klar til å reise dit allerede nå, men bare på ferie ;)
Linn Jeanett har jobbet masse, tjent penger, vært myndig (med alt det innebefatter av ungdomsuteliv) og er nå på venninnegjengtur til Rhodos. Hun har nok til tider savnet Raro på samme måte som meg, og det er ikke no tvil om at hun er tilbake på paradisøya vår om ikke altfor lenge. Jeg har nok sådd et eventyrlystent frø hos hennne :)

Vi er bedt tilbake neste sommer, fått spørsmål om å tilbringe 6 uker da. Det er ikke noe i verden jeg heller vil, but it`s always a question about money, thought.. Vi får håpe på flaksen, for har nemlig fått beskjed om hvis uventede penger dukker opp så kommer de til Norge og henter oss :)

Det ultimate for meg hadde vært å leve et liv utav å reise, skrive og ta bilder. Tenk å kunne gjøre det, og leve av det..!! Fantastisk! Når det er sagt, så reiser jeg gjerne ned igjen til Cook Islands når barna er ute av rede – for å jobbe med hva det måtte være :)

Som skrevet så sitter jeg nå i en liten, koselig by i Tyrkia. Deilig med sol og varme igjen, men dette kan ikke måle seg med min paradisøy selv om her er både koselig og fint på alle måter. Sjøen er kaldere, palmene er plantet, og det er diverse annet som hører «Syden» til.. På Rarotonga behøvde en ikke å sloss om solsenger – for det var ingen. Nydelig solmoden frukt er det her også, men jeg kan ikke plukke det rett fra treèt.. Her er det masse biler, på Raro var det 11 biler og 20 scootere rundt øya på en god dag :) Byen Avarua, eller sentrum av øya kan en vel heller kalle det, var bitteliten og oversiktlig. Her er det ei hovedgate og massevis av sjarmerende smug. Noe som i-og-for-seg er helt topp når man er på ferie, but still; I miss my Island! Følelsen av uberørt natur sammen med inkluderende mennesker og spennende kultur kommer til å sitte i meg forever.. I left my heart there