Et aldri så lite klagebrev :)

Har ikke skrevet på ei stund. It has it`s reasons.. Jeg har rettogslett hatt litt uflaks lately. Hør her; en dag (jeg går faktsik litt surr i dagene her nede) jeg skulle kjøre Mads til Sean var jeg uheldig og kom litt vel fort inn i en sving da jeg skulle ta av til høyre (husk, det er venstrekjøring her). Det hadde regnet litt om morraen, så veien (som ikke er fin og asfaltert som i Norge) var blaut, småsteiner & grus hadde samlet seg i hauger, og derfor....klarte jeg ikke svingen. Rart åssen det neste sekundet gikk i slow-motion, sånn; åi, det virker som om jeg velter, nå velter jeg snart, jeg velter, velter...Kaaa-booom!! Der lå jeg, med scooteren og Mads over meg, og skrek at min sønn måtte få bort scooteren fra foten min som lå vridd under det hele. Det klarte han. Sekundet etter kom a local man som hjalp meg opp fra min akk, så lite tiltalende stilling, og støttet meg noen meter bort til et sted hvor han renset utsiden av kroppen min for blod og grus :) Det hele gikk bra, men det så skummelt ut for foten min der ei stund. Den var hoven, blåsort, og helt ubrukelig. Jeg kunne ikke trø på den, og det banket, verket, gjorde vondt. Høyre side av kroppen var..hm, full av sår og blåmerker. Så litt ut som Mads på en sommerdag :) Stygge skrubbsår på typisk albue og kne som jeg har måttet ta alvorlig – pga temperaturen her nede som ikke lar sår gro, men heller elsker infections. Så det har blitt renset hyppig + hatt noen «sviturer» i sjøen :)
Men så...et par dager senere, etter lunsj på Fruits of Rarotonga, hvor jeg tygget i meg et velsmakende tunfiskmåltid, så begynte innsiden å reagere. Herregud, der hinket jeg rundt på et bein, og følte meg skamslått på høyresiden av kroppen, så begynner det altså å buldre no innfernalsk i magen. De krampene! Au, au, au..!! Bare prøv å løp til toalettet ,om igjen og om igjen, når du ikke kan løpe, og egentlig ikke kan ligge i fosterstilling heller fordi du alltid legger deg på et blåmerke eller et sår. Haha, skikkelig dårlig film – og vittig å tenke på nå som det er over :) Toks er jordmor og jobber på sykehuset, så hun kom innom med no for babykollikk, som hjalp. Halleluja! :) :) Men at jeg var fullstendig tømt i kroppen er et ingen tvil om. Nå, derimot kan jeg spise, gå og le igjen. :) Store blåmerker vil forsvinne, og om jeg får arr...who cares..
Snakker om arr, Mads kommer nok til å få med seg noen minner herfra i form av arr.
Han har hjemlengsel, gutten min. Veldig! Han savner alt og alle. Jeg synes det er så synd, men skjønner jo at han ikke ser det samme her som jeg gjør. Han er elleve år, og snakkker om bursdagsfeiringer han går glipp av, skatetrening han ikke får gjort, kattene og hunden hjemme, han lengter etter pappaen sin, vennene, det å ligge i et kaldt rom med dyne (!!), smågotteriet, ja, det meste. Han ser ikke de verdiene som Linn og jeg ser med denne reisen. Håper det går over når han begynner på skolen, da vil det jo bli full aktivitet hver dag :)
En siste ting på dette syteinnlegget :) Strømmen. Dyr. Fikk min første strømregning, og den var firedobbelt av hva jeg hadde forespeilet/ budsjettert med. Og det uten at vi føler vi bruker noe. Ikke bruker vi strøm til fyring (det hadde tatt seg ut her i Tropevarmen, haha..), og ikke bruker vi strøm til varmt vann.. Og vi bruker te-lys på kveldene. Merkelige greier..
Sånn, ikke mer syting i dag. Nå skal jeg feie ut maurene fra gulvet, så skal Mads og jeg på tur langs stranda for å samle skjell.. :)

Litt av arrene fra Mads`myggstikk


Linn nyter iallefall livet.. :)